Vi var i Tromsø i forbindelse med at Anne Bergit skulle på jobb der et par deger, og hjemturen tok vi på Hurtigruteskipet POLARLYS fra Tromsø til Trondheim.
Etter en dag i Trondheim bar det hjemover med nattoget over Dovre og til Vennesla.
Selv havnet jeg på sjukehuset i Tromsø med lungebetennelse og fikk derfor ikke se så mye av byen som planlagt, men noe fikk jeg med meg.

Dette er straks etter ankomsten etter å ha sjekket inn på Rica Ishavshotell.
Vi måtte bare ut og utforske byen og dens serverdigheter. Og hva kunne vel stå høyere på prioriteringslista enn den berømte ØLHALLEN, Tromsøs eldte pub.
Det var lite med folk midt på dagen, men ølet var aldeles uforglemmelig.

Som jernbaneentusiast var et besøk på Tromsø Jernbanestasjon et must.
Dette viste seg å være en pub innredet med jernbaneinteriør.
Pubverten kunne fortelle at det i mange år var "jobbet intenst med å forlenge Nordlandsbanen til Tromsø". Et av rommene i lokalet var utstyrt med benker i rød skai fra en vogn av type 68 eller noe sånn. Er usikker på typen, men originale benker var det ihvertfall. Dessuten var veggene prydet med bilder av tog og lokomotiver og avisutklipp som inneholdt jernbanesaken om forlengelsen.

Utenfor puben stod en liten begynnelse av, eller rettere sagt en del av begynnelsen av forlengelsen.
Den var brakt dit av Narvik Jernbanekor den 17. februar i 1996 og var deres bidrag til forlengelsen av Ofotbanen mot Tromsø.

Ishavskatedralen måtte vi selvsagt innom.

11. november om kvelden sjekket vi inn på Hurtigruteskipet POLARLYS og stertet hjemturen sørover. Det var et fantastisk vær på turen, bedre enn en hadde lov å håpe på. Sjøen lå blank og rolig som et stuegulv.
Lugaren var ikke akkurat av type suite, men helt ok. Bekvemmelighetene ombord var av høyeste klasse, noe som må være på plass for at utenlanske turister skal trekkes tilHurtigruta.

Bildet taler for seg, bortsett fra å fortelle hvor vi er. Det husker jeg ikke men det viser litt av det landskapet vi seiler gjennom og det fantastiska været vi hadde.

Vi passerer Alstadhaug hvor dikterpresten eller Nordlands Trompet, Petter Dass regjerte.

Her er vi i Stokmarknes, og bakerst på bildet ser vi Hurtigrutemuseet i Stokmarknes.

http://www.den-norske-turguiden.com/nor/byer/fylke/nordland/stokmark.htm

Jeg var ikke på langt nær helt pigg på turen hjemover, og flata ut litt i suiten rett som det var.

Inngangen til den berømte Trollfjorden

Trollfjorden ligger i Raftsundet lengst sør i regionen Vesterålen og i Hadsel kommune. Den tre km lange fjorden er bare ca. 70 m bred i munningen, men vider seg ut i botnen.

Knapt noe sted i Vesterålen har vært så gjennomfotografert, filmet og malt som dette 2 km lange øksehugget i Raftsundet sin vestre tinderekke. Når man opplever den, forstår man hvorfor; den er trolsk, trang og ustyrtelig vakker - et trekkplaster uten sidestykke i et område som opplevde turisme nesten før begrepet ble kjent.

Trollfjorden besøkes daglig av Hurtigruten i sørgående rute, hurtigruteskipet MS «Trollfjord» er oppkalt etter fjorden. Det arrangeres også daglige turer med utgangspunkt fra flere steder i Vesterålen og Lofoten

Det var trangt å komme inn, men vi regnet med at styrmannen hadde gjort dette før. Og det gikk bra.
Det berettes en historie fra denne fjorden:

Slaget i Trollfjorden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk

Slaget i Trollfjorden var en hendelse 6. mars1890, der robåtfiskerne gikk til aksjon mot dampbåtene som forsøkte å stenge dem ute fra fisket i deler av Trollfjorden.

Rederen og handelsmannen Ole J. Kaarbø hadde organisert fiske med not fra dampbåter, og stengte dermed ute fiskere med konvensjonelle redskaper fra den innerste delen av fjorden, der det var svært mye torsk. Fiskerne mente utestengelsen brøt med allemannsretten, og etter et håndgemeng fikk fiskerne brutt opp sperringene.

I mars 1891 vedtok Stortinget endringer i Lofotloven som bl.a. forbød bruk av not under lofotfiske.